sein'e

1. sein
2. seinfør
3. på slutten, den siste (berre bruka i bunden form)
Sjå også seiste.

1. Gunbjørg æ allstǿtt sei ti' å leggje seg.
2. Men Gunbjørg æ inkji sei ti' arbeie.
3. Å dei seini vottæ eg spita, varte det for líti gån.

volume_up Spel av Har du kommentar til ordet?
Hankjønn
sein'e
Hokjønn
sei
Inkjekjønn
seint
Fleirtal
seine
Komparativ
seinare
Superlativ
seinaste
Bunden
 
Hankjønn
seini
Ho/inkjekjønn / feirtal
seine
Komparativ hankjønn
seinari / seini
Superlativ hankjønn
seinasti
Registrerings­grunn
Spesiell bøying
Ordklasse
Adjektiv
Emne
Tid , Personlege eigenskapar
Innlese av
Olav T. Åkre (2008)
check Dette uttrykket er godkjent, korrekturlese og utfylt i alle former av Talemålsgruppa E-endinga i ubunden form, komparativ vert til -i i bunden form komparativ hankjønn. E-endinga i ubunden form, superlativ vert til -i i bunden form superlativ hankjønn
Registrert: 22.09.2005 Oppdatert: 21.04.2018
Info for innlogga brukar:
 
Kjelde:
Sigurd Brokke
Registrert av:
Svein Jore (22.09.2005)
Korrekturlese av:
Sigurd Brokke (24.10.2007)
Oppdatert av:
Sigurd Brokke (21.04.2018)
Id fra gammalt system:
5376
Intern kommentar:
SB frå Knut J. Heddi, Hybygg-soga, "Adjektivsk å substantivsk beslegtning". 222, Hokjønn: Rosk, sei, seifør, dragi, org. Hankjønn: Rasskæ, seinæ, seiføræ, dragen, argæ. Subst: Fortgong, langdrag, argskap.