ordklassane

Substantiv

Substantiva har 6 former i Valle og Hylestad, 3 i eintal og 3 i fleirtal.

Normalt vert "ll" uttala "dd". Døme: fjødd, vodd'e. Men når eit slikt ord får eit tillegg går "dd" over til "ll" slik at det vert "fjøllsendi" og "vallhøy".

Sterke hankjønnsord endar på stutt e. Denne e-en (svarabhaktivokal) er ein arv frå gammalnorsken for å lette uttalen av ord som enda på r, med ein annan konsonant framføre (Tarald Nomeland, 1900-1987). Døme: Hestr, gardr, vollr.
Det gamle nominativsmerket "r" hestr (utt. -hester) har gått over til "e" - hest'e.

I eldre tid hadde personnamn svarabhaktivokal. Døme: Haddvår'e, Knút'e. "Kjæm'e du, Knut'e?". Denne forma vart også bruka av somme gamle fram til 1915-20 (Torjus Åkre, 1897-1990).

Mange substantiv som sjeldan får omlyd i andre bygdemål, får omlyd i Valle og Hylestad. Døme: Vott'e - vetti, stol'e - stǿli, lut'e - lyti.
Inkjekjønnsord har også omlyd. Døme: Vatn - votn, plagg - plogg, lag - lòg.

Alle hankjønns- og hokjønnsord endar i dag på "n" i bunden form fleirtal. Somme folk, fødde i 1840-åra, sa mennane, jentune, sauine (Tarald Nomeland).

Mange hankjønnsord som har fleire stavingar i eintal, vert samandregne i fleirtal. Døme: Spègjili - spegla, snigjili - snigla.

Nokre ord som er hankjønnsord i nynorsk, vert hokjønns- eller inkjekjønnsord i Valle- og Hylestadmålet. Døme: Hokjønn: gong, tóne, salme, song. Inkjekjønn: Vår, sommår, haust, kveld, kaffé, , tóbakk.

Ord som har "gji" til ending i eintal, misser "j- en" i fleirtal. Døme: Ungji - ungan, hjúringji - hjúringan.

Nokre sterke hokjønnsord som endar på vokal, tek i dativ eintal og bunden form eintal med seg ein "n" frå gammalnorsken. Døme: Tå - tåne, å - åne, øy - øyne.

Nokre inkjekjønnsord som endar på vokal i stomnen, får i bunden form innskote "tt". Døme: Høy - høytti, tré - trétti, fræ - frætti.

Somme gardsnamn finst berre i dativform, som Hólum, Haugum, Mýrum og Bjørgum. Også berre i dativ: Homme, Dale og Åkre.

Andre vert bøygde. Víkjí - Víkjinn, Tveití - Tveitinn, Krókan - Krókó osv. Desse gardsnamna kjem i dativ - form når det står ein dativ - preposisjon framføre gardsnamnet, eller det står eit personnamn framføre. Døme: "I Krókó kan du treffe 'an Eivind Krókó".

Innbyggjarnamn kan ha stor variasjon. Døme: An strandbyggji, enn heddissi, a dallbúe, enn bergsi, a valldǿle, an flatelandi, an håptui.

Mannsnamn som i vanleg norsk språk endar på "e", endar i staden på "i" i Valle og Hylestad. Trygve, Sverre, Arne, Kåre, Såve osv, vert til "Trygvi", "Sverri", "Arni", "Kåri" og "Såvi".

Talord

1, 2 og 3 vert bøygde i kjønn som i gamalnorsk. 4 og 5 vart bøygde fram til om lag 1930 (Torjus Åkre, 1897-1990).

Den gamle teljemåten frå 11 til 20 er spesiell: Ejjuge, tóv, tretta, fjórta, fimta, seksta, sjaukja, åkja, níkja, tjugji. Av desse talorda er enno "fjórta" i bruk blant dei eldste i uttrykket "fjórta dage".

Mange danske uttrykk var for hundre år sidan å finne i bygdemålet. "Haltríss", "tríss", "halfjers", "fírs" og andre uttrykk var då i bruk.

Somme eldre seier sjauttí og níttí.

I gammal teljemåte vert tvei bruka i staden for tvó: einåtredev, tveiåtredev, tríåtredev... (Tarald Nomeland, 1900-1987).

Verb

I Valle og Hylestad vert verba bøygde både i eintal og fleirtal i presens og preteritum. Dette er ein arv frå gammalnorsken.

Verb som endar på -e misser ofte e-en i uttale når verbet kjem før eit anna ord. Døme: Mange sylvsmé'i 'å Besteland hav' slutta gjèr' sylv.

Imperativ har ulike former i eintal og fleirtal. Døme: Spring- springji, gakk- gangji.

Gamle konjunktivformer vert ikkje bruka no. Døme: "Å ja, fysst no Bjynn kjynne (kunne) få Gunhild, å så eg Bjørgúv!" (Torjus Åkre). Det sille vòre gama. Barre det tyrt inkji kome regn. Det vøre vel om hu fingje døytt. Gjynje det so gali med dikkå så vyrte det kallegt (Torleiv Hannaas). Torleiv Hannaas skriv i boka Norske bygder - Setesdalen at desse formene er levande enno, i 1920.

Infinitiv endar på "e". Det er likevel truleg at målet hadde kløyvd infinitiv tidlegare. Somme folk, fødde kring 1840, sa "eta" og "sova", men "springe" og "gange" (Tarald Nomeland).

Eit særmerke på alle verba er at presens fleirtal vert lik infinitivsforma. Døme: mòge og kjøyre.

Somme verb som i preteritum får endinga "de" eller "te", kan i talemålet stundom ha endevokalen "e" (open) og stundom "i" (open). Når verbet kjem inne i ei setning, er endevokalen "e", når verbet kjem sist i setninga, er endevokalen "i". Døme: "Hǿvde 'an blinkjen? Nei, eg trúr alli 'an hǿvdi.".

Somme verb styrer dativ. Sjå "Bruk av dativ". Knut Gjerden (1923-2006) skriv at Tarald Nomeland skal ha notert over 100 verb som styrer til dativ. Me har ikkje greidd å få tak i denne lista enno.

Adjektiv

I Valle og Hylestad har adjektiva ulike former for kvart kjønn: gåmål'e - gåmó - gåmålt.

Adjektiv som har a i hankjønn, får o i hokjønn. Døme: Flat'e - flòt, skakk'e - skokk.

Somme ord med a i stomnen, får hardt ljodbrigde i hokjønn. Døme: Bratt'e vèg'e - brott kleiv.

Adjektiv som endar på -ng, -g eller -k får -ji i hankjønn bundi form eintal. Døme: Tung'e - tungji.

Nokre adjektiv som i stomnen har n i hankjønn, sløyfar n-en i hokjønn. Døme: Vén'e - vé, sein'e - sei.
Eller ein i kjem inn i staden: dòven - dòví, galen - galí.

Mange adjektiv i Valle endar på lège (sipelèg'e) i hankjønn og har eit fast gjennomført bøyingsmønster. Somme av desse orda vert bruka med same bøying i Hylestad, men dei fleste av desse adjektiva endar på -leg (sipeleg) i Hylestad og har eit enklare bøyingsmønster.

Artiklar

Talemålet har desse artiklane i trykklett form: enn / an (hankjønn), a (hokjønn) og a (inkjekjønn).

Fleire opplysningar: Søk etter artiklar under ordklasse på søkjesida.

Adverb

Talemålet har fleire adverb enn nynorsk. Døme: sossi, hèra, eislistis, trått.

Somme ord må ein på normal nynorsk bruke fleire ord på å forklare. Døme: framtemæ, opptemæ.

Konjunksjonar

Opplysningar: Søk etter konjunksjonar under ordklasse på søkjesida.

Preposisjonar

"" og "" er same preposisjonen, men vert nytta noko ulikt.
- "'Å" vert bruka i uttrykk som "'å hovdi" og "'å fótó".
- Når "på" er bunde til eit stadadverb, fell p-en bort. Døme: inn'å, út'å.
- "På" vert bruka i på tòkunn, på bórdæ, på vègjæ og andre liknande døme.
- Til stadnamn tykkjest det vere mest naturleg for eldre folk å nytte "'å". Døme: 'Å Straumi, 'å Bjørgum. Yngre folk brukar heller "på".
- "På heii" gjeld heimheia, og "'å heii" gjeld høgheia (Tarald Nomeland).

Fleire opplysningar: Søk etter preposisjonar under ordklasse på søkesida.
-bruk av dativ.

Pronomen

Pronomena har i bygdemålet vårt mange ulike former.

Me skil enno mellom akkusativ og dativ i personlege pronomen.

Når pronomena er tonelette, vert dei avstytte. Døme: "" vert "", "" vert "'u".

Åkkås, dikkås og sikkås skifter form etter som dei står føre eller etter substantivet. Døme: Åkkås hús - húsí åkkå. Dikkås lǿe - lǿā dikkå. Deiris vert annleis: Deiris hús - húsí deiris.

Fleire opplysningar: Søk etter pronomen under ordklasse på søkesida. Her finn du også tabellar over personlege pronomen og eigedomspronomen.