kruppen

1. krokryggja, framoverbøygd
2. bøygd (td ljå)
Sjå også kreppe, lút'e og krýlen.

1. Haddvår hèv' vorte så kruppen i det seiste.
2. Ljåren æ 'kji gó'e slå mæ, fysst 'an æ for kruppen, å hell'e inkji fysst 'an æ for gag'e.

volume_up Spel av Har du kommentar til ordet?
Hankjønn
kruppen
Hokjønn
kruppí
Inkjekjønn
kruppi
Fleirtal
krupne
Komparativ
krupnare
Superlativ
krupnaste
Bunden
 
Hankjønn
krupni
Ho/inkjekjønn / feirtal
krupne
Komparativ hankjønn
krupnari
Superlativ hankjønn
krupnasti
Registrerings­grunn
Dialektord / uttrykk
Ordklasse
Adjektiv
Emne
Anna , Personlege eigenskapar
Innlese av
Knut K. Homme (2007)
Registrert: 24.09.2004 Oppdatert: 22.04.2018
Info for innlogga brukar:
 
Kjelde:
Sigurd Brokke
Registrert av:
Svein Jore (24.09.2004)
Korrekturlese av:
Sigurd Brokke (22.11.2006)
Oppdatert av:
Sigurd Brokke (22.04.2018)
Intern kommentar:
SJ: eit orv kan vel au vere kruppi?? GE; ein gamal lute - motsett av keike SB frå Knut J. Heddi, Hybygg-soga, "Adjektivsk å substantivsk beslegtning". 226, hokjønn: kjeik, kruppi, sjåkleleg, vrygleleg. Hankjønn: Kjeikæ, kruppen, sjåkleleg, vrygleleg. Inkjekjønn: Kjeikt, kruppi, sjåklelegt, vryglelegt. Substantiv hokjønn: Kruppæ, sjåklæ, vryglæ. Hankjønn: Kruppæ, sjåkli, vrygli. I inkjekjønnsfeltet, men truleg hokjønn eller hankjønn: kræppæ, skryddæ. SB: KJH har ikkje forklåring på alle desse orda, det står berre "noget bagoverbygget" til "kjeikæ" i forklåringsfeltet.