kòvonn

1. nysgjerrig person (negativt ord, helst bruka om born)
2. plage, bry (folk og dyr)

1. Den gúten va' a fælt kòvonn, 'an va' addestad dèr fókk samlast for å rǿe.
2. D'æ kòvonn fyr' meg mæ add' dei masæ 'ass!

Ubunden form eintal
kòvonn
Bunden form eintal
kòvonni
Dativ eintal
kòvonnæ
Ubunden form fleirtal
kòvonn
Bunden form fleirtal
kòvonní
Dativ fleirtal
kòvonnó
Registrerings­grunn
Dialektord / uttrykk
Ordklasse
Substantiv
Kjønn
Inkjekjønn
Emne
Personlege eigenskapar , Dyr
Innlese av
Knut K. Homme (2013)
check Dette uttrykket er godkjent, korrekturlese og utfylt i alle former av Talemålsgruppa

Info for innlogga brukar:
 
Kjelde (fritekst):
Ånund K. Homme
Registrert av:
Sigurd Brokke (17.10.2012)
Korrekturlese av:
Sigurd Brokke (17.10.2012)
Oppdatert av:
Sigurd Brokke (28.05.2013)
Oppdatert av (ny):
Sigurd Brokke (20.10.2021)
Id fra gammalt system:
11214
Intern kommentar:
KKH: Ikkje berre nyfiken, men stikk seg fram der han kan få vite nytt (helst bruka om born) Eg ville ha skriva kòvånn; det er so eg brukar og hev høyrt ordet bruka. JK 1.7.16. BKR skriver: "Ein kjem t.d. og spyr um noko. Han er kje nøgd med svaret og gnåler. Det er ko`vonn for den som vert for sovore. Ein bed um noko og fær nei. Han held på å mase. De æ ko`vonn å vare for sovore. Ein skal brynne ein kalv. So kjem der ein annan og vil hava med. No hev brynnaren ko`vonn med å halde dei andre kalvane frå. Fyst ein vert for dyr eller folk som er masne og kavsame t.d. då vert ein ko`vonn."