bikåri

1. ver
2. person med mange rare påfunn
3. gammaldags lang omn (omnsponnâ var så vid at dei elde på henne og koka kaffi i ei skòre)
Sjå også veir'e og høyveirsbikåri.

1. "Kví laut den bikåren stange meg", sa Salmund, då 'an fekk a puff i fuí.
2. "Den bikåren finn'e på så mangt rart!", sa Rannei om 'an Nils.
3. "Kan eg få kaupe bikåren din, 'an æ vel 'kji så fælt rusta?", spúre Torgrím 'an Nikelos.

Ubunden form eintal
bikåri
Bunden form eintal
bikåren
Dativ eintal
bikåræ
Ubunden form fleirtal
bikåra
Bunden form fleirtal
bikåran
Dativ fleirtal
bikåró
Registrerings­grunn
Dialektord / uttrykk
Ordklasse
Substantiv
Kjønn
Hankjønn
Emne
Dyr
Innlese av
Knut K. Homme (2022)
check Dette uttrykket er godkjent, korrekturlese og utfylt i alle former av Talemålsgruppa

Info for innlogga brukar:
 
Kjelde (fritekst):
Knut Arne Rysstad
Registrert av:
Sigurd Brokke (29.08.2005)
Korrekturlese av:
Sigurd Brokke (14.01.2015)
Oppdatert av:
Sigurd Brokke (14.01.2015)
Oppdatert av (ny):
Sigurd Brokke (25.06.2022)
Id fra gammalt system:
5201
Intern kommentar:
SJ: bikåræ / bikårâ? Bergit Rike: Bekåre er også bruka som skjellsord.