vårkunne

1. tykkje synd på, ha medkjensle med
2. gje godord og klapp til dyr som er fødde om våren (og kan vere svake)

1. Psykopatan vårkunne visst inkji aire menniskji.
2. Eg vårkunna det nýfǿde lambi så godt eg kunna.

volume_up Spel av Har du kommentar til ordet?
Infinitiv
vårkunne
Presens eintal
vårkunnar
Presens fleirtal
vårkunne
Preteritum eintal
vårkunna
Preteritum fleirtal
vårkunna
Perfektum eintal
vårkunna
Imperativ eintal
vårkunn!
Imperativ fleirtal
vårkunni!
Registrerings­grunn
Dialektord / uttrykk
Ordklasse
Verb
Transitivitet
Transitivt
Bøying
Lint verb
Emne
Personlege eigenskapar
Innlese av
Gunhild Espetveit (2015)
check Dette uttrykket er godkjent, korrekturlese og utfylt i alle former av Talemålsgruppa
Registrert: 22.02.2014 Oppdatert: 09.05.2018
Info for innlogga brukar:
 
Kjelde:
Tarald Nomeland
Registrert av:
Sigurd Brokke (22.02.2014)
Korrekturlese av:
Sigurd Brokke (26.02.2014)
Oppdatert av:
Sigurd Brokke (09.05.2018)
Id fra gammalt system:
12006
Intern kommentar:
KKH: Ross: Vaarkunna, v.a. Smigre, lokke, helst Dyr. Set. Ross: Vaarkunna. Rom. Hall. (Gol). Skjøtte om, agte for værd pleiende Omsorg. "Dokteren ville kji vaarkunne de lihle Saare" = vaatte. JK. BKR skriver dette:"Etter gåmålt vart dei haldne veike dei som var fødde um våren. Det var so både med folk og fe. Dei sum var fødde um våren trong ein vera umsynsfull mot. Dei vart "vårkunna". Av vår og kjende/adj) kjynde (adj), Kanna (adj)" SB frå KJH, Hybygg-soga, "Verbum å substantivisk syllske" nr 200, rosæ / ros / rosing, skreppæ: Vårkunne æ a slags smigr mot dyr.