kjeik'e

1. person som er noko meir enn rak i ryggen
2. person som vil vise seg / er stolt
Sjå også svær'e.

1. 'An va' sjúk'e a vike, men nò gjeng'e 'an líke kjeik'e. Ein som æ kjeik'e, sér sjellnare né' i grúsi 'ell ein som æ kruppen.
2. 'An gjekk der så kjeik'e. 'An kåm att'e líke kjeik'e.

volume_up Spel av Har du kommentar til ordet?
Hankjønn
kjeik'e
Hokjønn
kjeik
Inkjekjønn
kjeikt
Fleirtal
kjeike
Komparativ
kjeikare
Superlativ
kjeikaste
Bunden
 
Hankjønn
kjeikji
Ho/inkjekjønn / feirtal
kjeike
Komparativ hankjønn
kjeikari
Superlativ hankjønn
kjeikasti
Ordklasse
Adjektiv
Emne
Personlege eigenskapar , Kropp og helse (menneske)
Innlese av
Sigurd Brokke (2005)
check Dette uttrykket er godkjent, korrekturlese og utfylt i alle former av Talemålsgruppa E-endinga i ubunden form, komparativ vert til -i i bunden form komparativ hankjønn. E-endinga i ubunden form, superlativ vert til -i i bunden form superlativ hankjønn
Registrert: 27.07.2004 Oppdatert: 22.04.2018
Info for innlogga brukar:
 
Registrert av:
Svein Jore (27.07.2004)
Korrekturlese av:
Svein Jore (05.01.2005)
Oppdatert av:
Sigurd Brokke (22.04.2018)
Id fra gammalt system:
505
Intern kommentar:
JK 1.7.16 BKR skriver:" Ei som heve kjeik tumme e høg, ein som heve kjeike tumme æ hage". SB frå Knut J. Heddi, Hybygg-soga, "Adjektivsk å substantivsk beslegtning". 226, hokjønn: kjeik, kruppi, sjåkleleg, vrygleleg. Hankjønn: Kjeikæ, kruppen, sjåkleleg, vrygleleg. Inkjekjønn: Kjeikt, kruppi, sjåklelegt, vryglelegt. Substantiv hokjønn: Kruppæ, sjåklæ, vryglæ. Hankjønn: Sjåkli, vrygli. I inkjekjønnsfeltet, men truleg hokjønn eller hankjønn: kræppæ, skryddæ. SB: KJH har ikkje forklåring på alle desse orda, det står berre "noget bagoverbygget" til "kjeikæ" i forklåringsfeltet.