lǿk'e

del av bekk / lita elv der det ikkje er stryk (stillvetne)
Sjå også lǿkje si.

I desse lǿkjæ æ 'er mykji fisk'e, men 'an æ smår'e.

Ubunden form eintal
lǿk'e
Bunden form eintal
lǿkjen
Dativ eintal
lǿkjæ
Ubunden form fleirtal
lǿka
Bunden form fleirtal
lǿkan
Dativ fleirtal
lǿkó
Registrerings­grunn
Dialektord / uttrykk
Ordklasse
Substantiv
Kjønn
Hankjønn
Emne
Anna
check Dette uttrykket er godkjent, korrekturlese og utfylt i alle former av Talemålsgruppa

Info for innlogga brukar:
 
Kjelde:
Bergit Kjetilsdotter Rike
Registrert av:
Svein Jore (16.11.2004)
Oppdatert av:
Jon Kjelleberg (07.10.2016)
Oppdatert av (ny):
Sigurd Brokke (03.01.2024)
Id fra gammalt system:
3411
Intern kommentar:
BKR skriver: Ein løke, løkjen, løkje, løkjene. Dat: løkjø, løkjo. Der ein bekk eller ei liti å er still og breid kaller me det ein løke. Ein kaller det helst ein løk fyst det er ved eit vatn. Gjekk du ivi Vøylåne tett oppmed Hævatn? Nei eg gjekk ivi i vaæ nedanfor løkjen. (også en pyt eller vandsamling i en sump, segjer Åsen) Det passer ikkje hjå oss. Då kaller me dei tjynnepytte eller tjynnedyple eller ein dypele eller myredypele eller pytte eller myrepytt (eller mørepytt um der er sers med møre i han og det er det at der er møre me vil leggje vekt på). Vist der frå eit vatn utimot ei elv eller bekk er smalt og grundt kann me kalle det ein løke.