Maten æ 'kji så viktig'e fysst an æ mett'e å hèv' nóg av 'ó, men fysst an æ solten å inkji hève matbiten, då æ dèt det viktigaste i verdinn for åkkå. Nò gange mi i handelsbúó å blé åkkå mat'e ó' stappfudde hyllu, å dei fléste tenkje vel mindri på kvæ som skaffar maten, ko det krèv'e av arbeid å aire innsatsfaktóra.
Men mi sku 'kji så langt ti' bakers i tíinn førr'ell kvær laut skaffe si maten sjav'e, i allfall på bygdó. Å då va hausti avgjèrandi for den lange vetretíí. Kvendagsmaten va' brau å graut'e, graut'e å brau. Men ti' jóle laut da have nåkå sjessi, nåkå spisielt. Å då våre mange ti' heis ette jólefisk'e, dissom da inkji ha' vòre på gåttæ å fengje fisk'e då.
Jólefiskjen laut helst'e vère stór'e å rau'e, å då laut an på hågheian. Fyre jól ha' fókk tòlig gó' tíd, å da kunna vère borti nåkå dage. Búin våre kalde å dagan stutte, så an måtte klæ seg godt å dytte seg mæ tjell å fyddu ell' ruggu om néttan. Mæ eldskjíni flakka på dei timra veggjó, fudde av nomn, varte det fortålt mang' a sòge - dei lange kveldí.
Tykklædd'e laut an vère fysst an fiska på ísæ, tvívetta å tvísokka, snjósokka å lodda va' vanleg, det leita kalleg på fysst an barre rykti å passa på tauman i íshòló. Åsmund å Knút våre a gong at Finndalæ å fiska på ísæ mæ det va' så kaldt. Åsmund laut for sjave seg, å 'an kasta av si det eine plaggji ette det hitt. 'An va' lang'e å tunnslègjen, å Knút bísna på ko tykklædd'e 'an va'. ”Nò må du 'kji hav' av di mei, så vare der alli etti nåkå!”
Det va' spéleg at 'an kunna skafrjóse, helst'e 'å fótó, men det kunna leite på aire stad au. Knút sille heim'tt'e av heiinn, å det va' ísandi kaldt å mótvind'e. Det varte så iddi at 'an trúdde at stellasi ha' skafròsi. Då 'an kåm néd i lúnare lendi, sleppte 'an buksó néd å va' rædd'e det vesste, men 'an varte létta: ”Å guttsilòv, 'an æ då rau'e!”
Fisk'e va' det nóg av, å jólekveldi varte det lefsekling'e, næpespa å sóen auri. Men nò hèv' fiskjen daua i mest'e adde votn. Ko have mi gjårt? Ko æ det mi gjère? Mi kunne kaupe rignbògeauri, konstig oppala fisk'e som sym'e i kraffór å midisín å som vare sjúk'e av detti únatúrlège, å som smittar fiskjen i havæ. Å fiskjen i havæ æ mest'e útrudd'e av rovfiskji. Ko æ det mi have gjårt? Ko mykji gali ljóte mi gjère førr'ell mi lære at natúren å allmaktí æ åkkås iveordna? Kunne mi håpe at regni vare natúrleg reint att'e, så mi kunne på heian å få åkkå jólefisk'e? Kunne mi slutte å krevje så mykji av únǿdvendige ting å helle glåpe nòkå på alt lív som rǿrer si, å lære nòkå av samklangjæ?
Fysst sólí skjín'e på heian håge
Mi mòge stande å barre glåpe
'U gjèv'e lív ti' kverr dal å tind
men 'u må au kåm' inní åkkås sinn.
Knut K. Homme
13.12.1989