Den kåti gúten
Det va' an gút'e som va' så kåt'e å gla'e, 'an gjåre alli kå tralla å kvó. Så kåm der inn an mann'e ti' 'ó. "Kò - sit'e du trallar å kvé'e?" sa mannen. "Ja", sa gúten, "eg hèv' ingjen ting å sýte fyri", sa 'an. "Ko gjère du?", sa mannen. "Eg kastar eitt opp å eitt néd", sa gúten. "Ko gjèr' syste dí?" sa mannen. "'U æ av å grín'e opp'tt'e det 'u ló i fjår", sa gúten. "Ko gjère moi dí?" sa mannen. "'U æ av å bakar opp-èti brau", sa gúten. "Ko gjère fai din då?", sa mannen. "Han æ av å veidar", sa gúten. "Det 'an finn'e, dèt kastar 'an néd, å det 'an inkji finn'e, dèt bèr' 'an heim'tt'e", sa 'an. Så tók mannen opp hundre dale å gav 'ó. Så reist' 'an. Å så va' 'an borte lengji, - ko lengji det va', veit eg inkji.
Så kåm 'an att'e. Då sat gúten å grein. "Kò - sit'e du å grín'e?" sa mannen. "Ja góe - vi' du take att'e dei hundre dalan. Eg hèv' inkji brúk fyr' da, å inkji veit eg kòr eg ska gjèr' av da. Eg fær alli fré'e fyr' da". "Men ko va' det du sa du gjåri då eg va' 'er seist'e, - at du kasta eitt opp å eitt néd?" sa mannen. "Jó", sa gúten, "eg sat å sau på a suppe. Så sprang der ei ert opp å ei néd". "Men ko va' det du sa at syste dí gjåri, - at 'u grein opp'tt'e det 'u ló i fjår?" "Jó", sa guten, "'u va' så kåt å galí, 'u gjåre 'kji kå hegra å ló i fjår. Å så fekk 'u an ungji. Nò gjèr' 'u kji kå grìn'e". "Men ko va' det moi dí gjåri, - at 'u baka opp-èti brau?" "Jó", sa gúten, " mi ha' lånt så mykji brau, at 'u laut av å bake, så mi finge gjève att'e", sa 'an. "Men ko va' det du sa fai din gjåri? Du sa 'an va' av å veida, å at det 'an fann, dèt kasta 'an néd, å det 'an inkji fann, dèt bar 'an heim'tt'e?" sa mannen. "Jó", sa gúten, " 'an ha' vorte så kalleg lúsutt'e, å så va' 'an av å luska seg. Dei 'an fann, kasta 'an néd, å dei 'an inkji fann, dei bar 'an heim'tt'e", sa 'an.
Ja, det va' rétt alt samen gúten ha' sagt. Sò tók mannen att'e dei hundre dalan. Å så tralla gúten å kvó sitt same. Då va' 'an líke kåt'e.
Den stúvne jentā
Det va' a kjèring som ha' a dótter, å hú va' så stúví at det va' alli líkt ti' nòkå ting. Så ville moirí så gjinni få 'æ gjipt. Å så laut 'u av sjåv å finne an fríari. Ja, så kåm 'u nå heim mæ desse fríaræ.
Så tók 'u å la dótte sí på an udde-rokk'e, så stór'e at det va' 'kji mæ måti. "Det va' an kalleg stór'e rokk'e. Kan 'u spinne av dei?" sa 'an. "Å ja, trí sòvórne om kvelli", sa kjèringjí. Så snitta 'an si ti', å tók lyklekjippi deiris å stappa av inni udde-rokkjen. Å sò sett' 'an a viss tíd 'an ville kåme att'e.
Ja, då tídí va' úti, då kjæm 'an. Som da då såte å rǿa, så sei kjèringjí dèt: "Lyklekjippi åkkå kåm bort då du va' 'er seist'e, å mi kunn' alli skjø̀ne kòr det hèv' kåme av". Så tók 'an inni udde-rokkjen, - dèr kåm 'an mæ det. Då ha' 'u inkji spunne av' endå. Å fríaren kåm der alli mei'.
Ordtyding: "Rokk'e" tyder "sekk"
Dvergjen
Det va' an dverg'e som va' så gò'e ti' smíe. Så va' der an mann'e som gjekk ti' 'ó å ville få 'an ti' å smí'e si an ljår'e. Ja, han sille smíe ljåren. Så gjinge da at smidjunn. Men mannen måtte inkji sjå på mæ 'an hǿre ljåren. 'An laut út då. Men 'an kaga inn gjænom a rive i veggjæ, å såg at dvergjen dróg ljås-eggjí ette halsbakjæ.
Så sette mannen í a ljó' å støkkte dvergjæ, så 'an dróg ti' å skar av si halsen.
Dvergjen høyrer 'an så trått i veggjó. Det tikkar som a klokke. Då tynner 'an.
Jentā som inkji ville have bonn
Det va' a gong a jente som inkji ville gjipte seg førr'ell 'u va' ó' båne-eigninn. Ja, så gjipt' 'u seg då 'u va' sò gåmó. Så fekk 'u sjau bonn mæ ei gong, å dei våre sò små at det va' så vídt an kunna sjå det va' líkjendi ti' bonn. Så laut 'u ti' prestæ å seie detti. Å presten sa at det va' lísså úmògelegt 'u kunna vare frelst som der voks blóma på durheddunn. Ja, så veit du ko iddi farí 'u varti.
Men så va' det an student'e som sa det mæ æ, at 'u sill' gange inn i kjørkjā om nóttí å take a salmebók mæ si, å så gange inn i altaren. Ja, så gjår' 'u dèt, - tók mæ si a bók å gjekk. Så kóme da, bonní - adde sjau. "Du ha' sillt bòr' åkkå i ljósæ, å nò mòge mi gange i mørkræ", sa da. Så gjinge da. Men så kóme da att'e líke vónde, å sa det mæ æ: "Du ha' sillt bòr' åkkå i ljósæ, å nò mòge mi gange i mørkræ". Så reiste da att'e. Tréi gongjí kóme da att'e. Men då våre da så blíe, så blíe, at da kóme opp i altaren ti' 'enni å klappa æ. Då presten kåm út om morgónen, va' durheddā så 'u lavde mæ blóma. Då va' 'u frelst.
Merrí som gjåre pæning'e
Det va' an gút'e som ha' a fille merr. 'U va' sò mager å visål, - det va' så vídt 'u rangla å gjekk. Så visst' 'an 'kji kòss 'an sille vare kvitt'e desse merrinn. Det ville ingjen kaupe sòvóri.
Jó, så kåm 'an på 'an batt nåkå små-skjèlinga unde róvunn 'enni. Så reist' 'an mæ merrinn. Då 'an kåm då på vègjæ, dèr mǿter 'an tvei ríke våa, - nåkå stórherra, ko da nå våre. Så gådde da detti, der datt den eini skjèlingjen då, å den airi då unda róvunn 'å merrinn. Å dei ti' å plukke.
"Kò - gjère merrí pæning'e?" sa da mæ gúten. "Ja", sa 'an. "Men fysst 'u lí'e så vóndt som nò, så drèg'e det 'kji nåkå. Ha' 'u fengje det godt, så ha' det løyst ti' aila". "Ko vi' du have for merrí?" sa da. "Å, dèt veit eg inkji", sa 'an. "Mi sku' gjève di hundre dale", sa da. "Ja, lat gange!" sa 'an. Så finge da merrí.
Så laut den eini hav' æ fysst'e. 'An sett' 'æ inn å gav 'enni vallhøy å konn å add' den slag'e som kunna vère. Då 'an kåm så néd i stadden om morgónen å ville pile pæning'e, så veit adde koss der såg út, si' 'u ha' fengje sò godt. Men så ville inkji han seie nåkå.
Den aire nóttí sille den hin have merrí. Så fǿrd' 'an í 'æ endå mei av adde slag. Å då 'an kåm så néd i stadden om morgónen, så veit adde ko slags pæning'e 'an fann!
Då såge da at da ha' vorte narra. Men gúten kunna da inkji få í. Han ha' stròkje mæ pæningó sí, så da alli finge spørje ti' 'ó mei.