knekkje
1. kome over storparten, bruke opp mesteparten
2. knekkje
1. Nò hav' mi mest'e knekt vetræ! Nò hav' mi knekt mæ slåttæ. Nò hav' mi knekt mæ brauæ.
2. Eg hèv' knekt tvæ nèta, å båe våre tóme.
- Infinitiv
- knekkje
- Presens eintal
-
knekkjer
- Presens fleirtal
-
knekkje
- Preteritum eintal
-
knekte
- Preteritum fleirtal
-
knekte
- Perfektum eintal
-
knekt
- Imperativ eintal
-
knekk!
- Imperativ fleirtal
-
knekkji!
- Registreringsgrunn
- Annleis bruk / tyding
- Ordklasse
- Verb
- Transitivitet
- Transitivt
- Bøying
- Lint verb
- Emne
-
Anna
- Innlese av
- Knut K. Homme (2011)
Annan informasjon
Preteritum: Siste bokstaven (e) går over til -i når ordet kjem sist i ei setning
Registrert: 02.02.2011
Oppdatert: 09.02.2011
Del
- Info for innlogga brukar:
-
- Kjelde:
- Sigurd Brokke
- Registrert av:
-
Sigurd Brokke
(02.02.2011)
- Korrekturlese av:
-
Sigurd Brokke
(02.02.2011)
- Oppdatert av:
-
Sigurd Brokke
(09.02.2011)