rembe
1. vere doven, liggje gjerandslaus
2. strekkje seg
Sjå også rembedag'e.
1. Om vetran rember Jø̀rund seg det meste av tí'inn. Jø̀rund ligg'e å rember seg i kvílunn.
2. Bjynnen rember seg.
- Infinitiv
- rembe
- Presens eintal
-
rember
- Presens fleirtal
-
rembe
- Preteritum eintal
-
rembde
- Preteritum fleirtal
-
rembde
- Perfektum eintal
-
rembt
- Imperativ eintal
-
remb!
- Imperativ fleirtal
-
rembi!
- Ordklasse
- Verb
- Transitivitet
- Intransitivt
- Bøying
- Lint verb
- Emne
-
Anna
- Innlese av
- Gunhild Espetveit (2016)
Registrert: 06.01.2006
Oppdatert: 01.04.2018
Del
- Info for innlogga brukar:
-
- Kjelde:
- Olav T. Åkre
- Registrert av:
-
Svein Jore
(06.01.2006)
- Korrekturlese av:
-
Sigurd Brokke
(06.04.2016)
- Oppdatert av:
- Sigurd Brokke (05.06.2024)
- Intern kommentar:
- SB, frå KJH, Hybygg-soga, substantiv nr 71, pryl og straff: Helst om kjempu: Hogg, juling, ræmbe seg.