skubbe seg
1. vere irritert og difor småkrangle oppatt og oppatt (eller dunke ein person med ålbogen)
2. klengje seg innpå (vere innpåsliten)
1. Ívår skubba seg på 'an Tarjei heile kveldi.
2. Ko æ det di skubbe dikkå etti hèra; pili dikkå heim'tt'e!
- Infinitiv
- skubbe seg
- Presens eintal
-
skubbar seg
- Presens fleirtal
-
skubbe sikkå
- Preteritum eintal
-
skubba seg
- Preteritum fleirtal
-
skubba sikkå
- Perfektum eintal
-
skubba seg
- Perfektum fleirtal
-
skubba sikkå
- Imperativ eintal
-
skubb di!
- Imperativ fleirtal
-
skubbi dikkå!
- Registreringsgrunn
- Dialektord / uttrykk
- Ordklasse
- Uttrykk
- Emne
-
Personlege eigenskapar
- Innlese av
- Knut K. Homme (2022)
check Dette uttrykket er godkjent, korrekturlese og utfylt i alle former av Talemålsgruppa
Registrert: 18.09.2014
Oppdatert: 14.05.2022
Del
- Info for innlogga brukar:
-
- Kjelde:
- Olav T. Åkre
- Registrert av:
-
Sigurd Brokke
(18.09.2014)
- Oppdatert av:
-
Sigurd Brokke
- Oppdatert av (ny):
- Sigurd Brokke (14.05.2022)
- Id fra gammalt system:
- 12295
- Intern kommentar:
- SB: 1 og 2. OTÅ.